Tilbake

I dag er det tre uker siden terrorangrepene på Østlandet, og jeg synes ikke jeg kan komme tilbake etter den lange bloggpausen min uten å kommentere det. Da jeg jobbet i Oslo, gikk jeg hver dag forbi Regjeringskvartalet og VG på vei til og fra t-banen. Jeg var derfor redd for at noen av mine tidligere kolleger skulle ha gått tidlig fra jobb og havnet mitt i infernoet. Heldigvis fikk jeg raskt tak i noen på mitt gamle arbeidssted som kunne berolige meg med at ingen der var rammet.

Fra Sør-Afrika føltes hendelsene i Oslo både veldig fjerne og veldig nære. Fjerne fordi det som skjedde var så utrolig, og jeg sitter jo på andre siden av verden. Nære fordi internett og særlig Facebook gjorde at jeg følte at jeg var en del av det som skjedde. Alle statusoppdateringene som sa man ikke måtte ringe ungdommer som kunne være på Utøya. Folk som bekreftet at de var i sikkerhet. Folk som satt fast i trafikken og beskrev politibiler og ambulanser som stormet forbi. En kompis satt på en buss og kunne fortelle på Facebook at han hørte skuddene på Utøya. Og NRK åpnet sine sendinger for oss i utlandet, slik at jeg kunne følge nyhetsoppdateringene på nett-TV. Jeg satt på jobb til langt på kveld den fredagen fordi jeg ble fanget av sendingene.

Det verste var å våkne dagen etter til forferdelige dødstall. Min dypeste medfølelse til alle som er rammet! Samtidig er det fint å komme fra et land som tross alt har reagert så flott som det har gjort. Selv om jeg akkurat nå er litt irritert på alle nettavisene som spekulerer i om politiet kunne ha kommet tidligere til Utøya. Synes slike ting kunne vært diskutert på et seminarrom hos politiet. Det kan umulig være lett for pårørende å lese disse nyhetene!

Norge var plutselig forsidestoff i alle avisene her nede, og ble diskutert hver morgen på radioen. Folk var sjokkerte over at slikt kunne skje i Norge, irriterte over at Amy Winehouse kunne få like store overskrifter som alle de døde ungdommene i Norge, imponert over Norges reaksjoner og bekymret for veien videre. Jeg fikk mange telefoner fra folk som ville vite om min familie var rammet, og folk jeg nesten ikke kjenner kom og ga meg en klem eller spurte hvordan jeg hadde det. Personer som jeg tror er analfabeter, og som dessuten tidligere har innrømmet at de ikke vet hvor Norge er, kom også for å spørre hvordan jeg hadde det. For eksempel rengjørerne på instituttet. Og Elise, som bor i studentbolig, opplevde at sikkerhetsvaktene i bygget hennes spurte hvordan hun hadde det.

Det har vært rart å oppleve dette fra utlandet. Men som Luis, en kompis fra Columbia, sa det: "Det er forferdelig at slikt skjer i Norge. Men lignende ting skjer hver uke der jeg kommer fra." Og det setter jo ting litt i perspektiv.