torsdag 27. mars 2014

Ferdig "snart", del 2

Har blitt lite blogging på meg de siste månedene fordi jeg har skrevet ferdig avhandlinga. Leverte den 20. mars. Dobbelthurra! Nei, det betyr ikke at jeg er ferdig med doktorgraden min. Det betyr at 2-3 sensorer nå har 6 uker på seg til å lese avhandlinga, tenke på hva de mener om den og skrive lange rapporter med alt de mener jeg burde endre på. Deretter har jeg 6 mnd på meg til å endre alt de vil ha endret og levere korrigert avhandling til universitetet. Og etter dette kan universitetet tildele meg graden.

Du lurer kanskje på om jeg flytter til Norge snart? Svaret er tja. Jeg har søkt om en 3 måneders postdoktorstilling her ved Wits og deretter har jeg tilbud om å fortsette i en annen postdoktorstilling ved Wits. Så det ser nå ut til at jeg blir her ei stund til!


tirsdag 10. desember 2013

Om verdensbilder og parallelle univers

Aldri før har det vært tydeligere at VG/Dagbladet og jeg lever i parallelle univers. De siste dagene har til og med overgått fotball-VM i 2010.

Utenfor Mandelas hus i Houghton 9.12.2013. Dette er ikke norske journalister. (Tror jeg.)

Tilbakeblikk: Fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Norsk presse sendte sin hær og fikk den ene elendighetsbeskrivelsen etter den andre i retur. I en artikkel fra Dagbladet virker det for eksempel som om tre hvite menn representerer hvites hverdag i Sør-Afrika. Jeg fant dessverre ikke favorittartikkelen min fra 2010 på nettet i dag, så jeg må gjenfortelle historien etter hukommelsen (og du må bare tro meg på mitt ord): Dagbladet ordnet seg med bevæpnet sjåfør under oppholdet, og en dag ble journalisten Morten Pedersen fraktet rundt i Johannesburg sentrum av denne sjåføren. (Joda, sannsynligvis skjedde dette flere dager, men det er altså én dag jeg skriver om nå.) Samme dag gikk jeg til fots i sentrum på vei til og fra kamper vist på storskjerm, og var tilfeldigvis og uten å vite om det i samme område som Pedersen. Jeg følte meg fullstendig trygg, opplevde stemningen rundt meg som svært god og var ikke vitne til et eneste overfall. Muligens takket være det store oppbudet av politi og sikkerhetsvakter som var konstant synlig under fotball-VM. Dagen etter kunne jeg i Dagbladets nettavis lese om det livsfarlige området som deres journalist hadde våget seg inn i, omtrent med livet som innsats. Da slo det meg sterkere en noen gang tidligere at Morten Pedersen/Dagbladets journalister og jeg lever i parallelle virkeligheter. Og de siste dagene har jeg tenkt mye på dette igjen, men denne gangen er det flere som står på den andre siden.

Dette er heller ikke en norsk journalist. Tror jeg.

Da jeg åpnet nettavisene på fredag morgen (6.12), fant jeg ut at Nelson Rolihlahla Mandela, også kjent som Tata eller Madiba, var død. Det var jo trist, men samtidig forventet. Mannen var, tross alt, 95 år og hadde lenge vært syk. Jeg lever i en virkelighet hvor jeg, og alle som jobber sammen med meg, likevel måtte stille på jobb som normalt. Jeg lyttet til radiostasjonen 702 på vei til jobb, og de hadde innringere som fortalte om sine møter med Mandela. Men de hadde også trafikkoppdateringer og sportsnyheter. På jobb gjennomførte vi årets julelunsj, riktignok inkludert ett minutts stillhet, og om kvelden var vi samlet på en restaurant for å markere en kollega som skal skifte jobb. På vei hjem derfra hørte jeg igjen på 702, og igjen var det innringingsprogram. Folk fortalte at de var på vei til/hadde vært i Soweto fordi det var så spesielt at folk danset og sang i gata. Noen snakket også om lørdagens rugbykamper. Og for ordens skyld: Det var hverken synging eller dansing i de gatene jeg kjørte gjennom på vei hjem.

I nettavisen til Dagbladet kunne jeg lese at folk sørger gjennom sang og dans i Sør-Afrika. Og Dagbladet er ikke alene om å melde om sang og dans i forbindelse med Mandelas død. Både VG og Aftenposten er blant mediene som har meldt om det samme. Norske medier lever altså i en virkelighet hvor Nelson Mandelas liv hylles gjennom dans av "alle", mens jeg lever i en virkelighet hvor livet er omtrent som før og ingen har brutt ut i hverken sang eller dans. Med unntak av at noen norske journalister faktisk befinner seg i Johannesburg, virker alt normalt. Jeg vet jo at det er veldig store forskjeller mellom områdene og menneskene i denne byen, og at all dansingen og feiringen kanskje (sannsynligvis) skjer utenfor min sfære. I går var Elise på besøk, og vi bestemte oss for å prøve å oppsøke festen ved å dra til Mandelas hus i bydelen Houghton. For der skulle det etter sigende være mye sang og dans.

Norsk kvinne foran blomsterhavet ved Mandelas hus i Houghton.

Elise og jeg opplevde en virkelighet med vanlig rushtrafikk fra forretningsområder til forstedene hvor folk bor, men også at folk stakk innom Mandelas hus på vei hjem fra jobb. Kvartalene rundt huset var fylt av biler, og det var parkeringsvakter i rene klær med nye refleksvester som passet på disse bilene. Det var plasttoaletter satt opp langs gatene, og det var politimenn og soldater som svirret rundt og passet på. Du kunne få kjøpt drikke, ANC-effekter, og minneprodukter med bilde av Mandela fra gateselgere, og jeg håper jo at noen av disse er de samme som mistet levebrødet da gateselgere ble kastet ut av sentrum tidligere i år. Det var blomsterhav og gudstjeneste og sørafrikanere og journalister. Mange journalister.

Folk feirer Mandelas liv med sang og dans utenfor Mandelas hus.

Hele to personer danset utenfor huset, og det gjorde de på oppfordring fra en journalist. Det var noen som sang, og de var omringet av kameraer og vi kunne ikke se dem. Mange folk var samlet bak en sperring ved inngangsdøra, for der kunne man se den ene kjendisen etter den andre og ta bilder av dem med telefoner og nettbrett. Deretter kunne man sammenligne bilder og diskutere hvem man hadde sett. (Alle kjente igjen Desmond Tutu, men Ban Ki-Moon ble kalt "the japanese guy" av mange.) De fleste vi snakket med håpet å få se Obama. En minnegudstjeneste ble overført på store høyttalere, og folk lo da presten sa man kunne sette seg. (Ingen satte seg.) Og journalistene filmet og tok bilder og ba svarte stille seg ved siden av hvite sånn at de kunne få noen fine bilder og noen ord om hvordan svarte har det mye bedre i dagens Sør-Afrika. På vei bort fra folkemengden ble vi stoppet av en fyr som jeg trodde skulle selge oss noe, men som faktisk var blitt bedt om å kommentere livet etter apartheid foran kamera. Slik havnet også jeg på TV i rollen som hvit sørafrikaner.


Sørafrikansk idyll dokumenteres på TV.
På vei hjem stoppet vi for å spise middag. Parkeringsvaktene utenfor restauranten hadde sine vanlige hullete klær og falmede refleksvester der de stod og hutret på parkeringsplassen i regnet, uten tilgang til varmestuer eller plasttoaletter. Restauranten var full av både svarte og hvite som kanskje var på date, tok en halvliter med en venninne eller feiret en bursdag, og i det ene hjørnet hadde et firma julebord (uten fyll eller støy). Livet fortsatte sin vanlige gang.

Personlige assistenter venter på at kjendiser kommer ut av Mandelas hus, slik at de kan holde paraplyer over dem.

Så dro vi hjem og slo opp i nettavisene, og kunne blant annet lese at folk flokker fremdeles til Mandelas hjem for å synge, danse og hylle ham. (Hvor mange VG journalister skulle til for å jobbe med den saken? Tre. Tallet er tre.) Artikkelen nevner også at VG har vært på Soccer City og valgt seg plasser til minneseremonien som foregår i skrivende stund. Ja, Soccer City, ikke FNB Stadium som sponsoren insisterer å si. Det hører jo med til historien at det ikke er fridag i Sør-Afrika, så jeg er overrasket over hvor mange som kunne ta seg fri for å delta og sitte på de plassene som ikke er opptatt av statsledere og journalister. De av oss som lyttet til 702 i morges, fikk likevel nesten inntrykk av at det var en vanlig dag og kunne høre rapporter om bilulykker som stanset trafikken, om problemer med å komme seg på jobb på grunn av alle veisperrene og om alle trafikklysene som slutter å virke hver gang det regner. Og en rapport om at journalistene på Soccer City var bekymret fordi det bare var journalister på stedet. "Folket", som måtte ta spesielle busser og gå gjennom diverse sikkerhetssjekker, lot visst vente på seg.

Norske kvinner i folkehavet foran Mandelas hus i Houghton.

Mandela skal begraves på søndag (15.12) i Qunu i regionen Eastern Cape. Vanlige folk bes om å holde seg unna begravelsen, men lokalbefolkningen tjener allerede penger på å mate journalistene som har samlet seg på stedet. Jeg lurer jo på om journalistene, både i Qunu og i Johannesburg, reflekterer noe særlig over den svært begrensede og velregisserte virkeligheten de rapporterer fra? Og ja, jeg vet at det finnes reportasjer om forskjellene mellom svarte og hvite i Sør-Afrika. Men hvorfor må alle skrive de samme sakene om synging og dansing (som ikke er så utbredt som man skulle tro)? Selv har jeg tenkt mye på hvorfor min virkelighet i Johannesburg de siste dagene har vært så forskjellig fra VG, Dagbladet og andre mediers. Kanskje er problemet at jeg ikke ferdes i de samme kretsene som journalister?

Flere utenlandske journalister. Ikke norske, altså.

PS! I forbindelse med fotball-VM kom det flere reportasjer om å være turist i Cape Town. Hvis du som leser dette er journalist som skal skrive gladsaken fra Sør-Afrika i 2013, så håper jeg du prøver deg med et nytt tema. Johannesburg har for eksempel Cradle of humankind, rockeklubben The Doors hvor du kan møte sørafrikanere med norske bandskjorter og ølmuseum med flott utsikt over Johannesburg sentrum.

torsdag 28. november 2013

Ja, jeg er ferdig "snart"

Jeg får ofte spørsmål om jeg er ferdig med doktorgraden snart. Det korte svaret er: "Ja, jeg er ferdig snart, men jeg vet ikke når".

Wits tildeler doktorgrad når jeg har gjennomført et forskningprosjekt og oppfylt følgende krav:
  1. Presentert resultater på internasjonale konferanser. (Det har jeg gjort, både i Reading, Toronto, Swaziland og Gabarone.)
  2. Publisert minst 3 artikler i internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter. (De siste artiklene mine er antatt, så jeg har artikler i Quatenary International, South African Archaeological Bulletin og Journal of Archaeological Research og har også en artikkel til vurdering i Journal of Archaeological Science.) Artiklene er tilgjengelig på nett, men du må ha abonnement eller tilgang gjennom en institusjon som har abonnement for å lese dem. Ta kontakt hvis du ikke får lastet dem ned selv, eller se siden min på Academia.edu.)
  3. Skrive en avhandling hvor de fagfellevurderte artiklene inngår som kapitler. (Ferdigstiller denne i disse dager.)
  4. Avhandlingen min blir sendt til en komité, og jeg må rette opp alt de mener som skal rettes opp og deretter levere korreksjonene til Wits.
  5. Etter at alt dette er gjennomført, kan jeg tildeles doktorgrad. (Hvis avhandlingen ble godkjent av komitéen.)
De to neste seremoniene for tildeling av grad er slutten av mars og i begynnelsen av juli, men sensorene kan bruke så lang tid at jeg ikke rekker noen av disse. Uansett blir jeg nok ferdig i 2014.


Bilder fra to av eksperimentene jeg gjorde i 2011.

torsdag 14. november 2013

Wits campus

Lurer du på hvordan det ser ut på en sørafrikansk universitet? Her om dagen testet jeg kameraet på nettbrettet mitt ute på Wits campus, og her noen av resultatene:

Dette er selve varemerket for Wits, "Great Hall", som er fasaden til "Central Block". Bak denne fasaden gjemmer blant annet en seremonihall seg, hvor seremoniene ved graduation (uteksaminering) finner sted. Det arrangeres også konserter der. Jeg har bare hørt korsang (Wits Choir) i salen, men ifølge nettsidene til Wits danset St. Petersburg-balletten her i 1993. Great Hall har kulturminnestatus, og ble åpnet i 1925 av Prinsen av Wales.


Ved siden av Great Hall står dette krigsminnesmerket over de av universitetets studenter og ansatte som er drept i krig.




Foran Great Hall bruker det ofte å være mye folk og/eller salgsboder, men denne dagen var det faktisk tomt her. Legg merke til de lilla/rosa Jacarandaene (trærne) i høyre og venstre bildekant.

Jacaranda er ikke et lokalt treslag, men hører ifølge Wikipedia hjemme i Amerika. Det er plantet utrolig mange Jacarandaer i Sør-Afrika, og Pretoria er faktisk kjent som Jacaranda-byen. Ved universitetet i Pretoria heter det at hvis blomster fra et Jacaranda-tre treffer håret ditt, så vil du stå på eksamen. Det er ulovlig å plante nye Jacarandaer i Sør-Afrika, så hvis du vil ha slike blomster i håret, må du skynde deg ned hit. Trærne blomstrer i oktober/november.

Rett nedenfor Great Hall finner du bibliotekshagene.

Utsikt over bibliotekshagene med fontenen i forkant og en stygg oransje avskjerming av rørarbeider i det fjerne. Hovedbiblioteket på Wits ligger faktisk rett utenfor høyre bildekant, men det ser ut til at få har tenkt seg på biblioteket i finværet.

Geoscience-bygningen til høyre huser også et av bibliotekene som ligger ved bibliotekshagene. Til venstre skimtes SW engineering building så vidt.

En av de ikke fullt så grønne bakgatene på Wits. Dette er baksiden av SW engineering building til høyre og Hullman Block til venstre. Denne bakgata fører for øvrig rett til universitetspuben, så på fredager er den som en hovedfartsåre å regne.
Flere bakgater på Wits. Dette er gårdsrommet i Central Block, på baksiden av Great Hall. Senate House ligger til høyre for bildet.


Til slutt et bilde av trærne foran Senate House!

hjemmesidene til Wits ligger også denne artikkelen om bygningene ved Wits. God lesning!