torsdag 12. juni 2014

Første tur til Klasies River





Hvis alt papirarbeidet går i orden, skal jeg de neste ca. 18 månedene forske på materiale fra lokaliteten Klasies River i Sør-Afrika. For et par uker siden juksa/tjuvstarta jeg dette prosjektet med en tur i felt. Klasies River ligger mellom Mossel Bay og Port Elizabeth i Eastern Cape-regionen i Sør-Afrika, og vi kjørte hele veien fra Johannesburg. Det betød blant annet at vi kjørte gjennom Graaff-Reinet, som er den fjerde eldste byen i Sør-Afrika, og der tok jeg bildene du ser til venstre.













Lokaliteten Klasies River består av flere huler i nærheten av stedet hvor elven Klasies River munner ut i Indiahavet. De mest kjente hulene har vært gravd ut i flere omganger og har ca. 20 m dype kulturlag fra periodiske bosetninger som er mellom ca. 125000 og 50000 år gamle. Denne gangen bestod feltarbeidet stort sett i å flytte på hundrevis av sandsekker (hver med ca 5-10 kg sand) som beskytter det gjenværende arkeologiske lagene. Sekkene måtte flyttes fordi vi hadde med et lag fra Cape Town som skannet hulene med laser, og som nå sitter og lager 3D-modeller av hulene. Gleder meg veldig til å se resultatene!


Som du ser av bildene til høyre, så ligger Klasies River idyllisk til ved havet. (Minner om at du kan klikke på bildet for å se det i full størrelse!)
I perioden med mest intens bosetning var strandlinjen ca. 20 km unna. Havbunnen i området i dag er ganske flat, så på den tiden var det sannsynligvis en åpen slette (steppe) der det i dag er hav. På steppen beitet store dyreflokker som menneskene jaktet på, men det er også blitt funnet store mengder fiskebein og skalldyr under utgravningene av hulene. I tillegg var det mange spiselige planter i området rundt hulene. Klasies River er blant annet kjent for funn av bein fra moderne mennesker og mange ildsteder. Det er bruk av ild jeg skal jobbe med fremover. Forutsatt at alt papirarbeidet går i orden, da.


søndag 25. mai 2014

17. mai og ut på tur

Forrige uke feiret vi 17. mai sammen med den norske foreninga i Johannesburg. Vi hadde det kjempefint og spiste mye god røkt laks, pølser, vafler og is. Og jammen havnet både jeg og Renier på ambassadens hjemmesider! Her finner du blant annet et fint bilde av oss i 17. mai-tog.

I dag har jeg brukt ettermiddagen til pakking. Jeg skal nemlig endelig ut i felt igjen. Denne gangen skal jeg til den arkeologiske lokaliteten Klasies River, som ligger utenfor Port Elizabeth. Lokaliteten ligger i en hule som skal skannes slik at vi kan lage 3D-modeller av den. Om ei uke er jeg tilbake i Johannesburg, og da skal jeg oppdatere bloggen med historier fra Klasies!

søndag 20. april 2014

Påskemarsipan

I anledning påske har jeg prøvd to ting. Det ene er å laste ned blogger-appen til mobilen. Og det ser jo ut til å fungere bra.

Det andre er å lage påskemarsipan, for det får man ikke tak i her. Jeg brukte følgende selvkomponerte oppskrift: 

300 g malte mandler
2-3 ss vann + 2-3 ss cognac
2 ss melis
Gul konditorfarge

Resultatet ble en grovkornet marsipan,  akkurat det jeg ville ha! Ha i mer melis for søtere smak og annen konsistens. Vannet kan byttes ut med eggehvite, hvis du foretrekker det.

Nå lurer jeg på om jeg skal smelte litt sjokolade og dyppe marsipankulene i det...
God påske!


torsdag 27. mars 2014

Ferdig "snart", del 2

Har blitt lite blogging på meg de siste månedene fordi jeg har skrevet ferdig avhandlinga. Leverte den 20. mars. Dobbelthurra! Nei, det betyr ikke at jeg er ferdig med doktorgraden min. Det betyr at 2-3 sensorer nå har 6 uker på seg til å lese avhandlinga, tenke på hva de mener om den og skrive lange rapporter med alt de mener jeg burde endre på. Deretter har jeg 6 mnd på meg til å endre alt de vil ha endret og levere korrigert avhandling til universitetet. Og etter dette kan universitetet tildele meg graden.

Du lurer kanskje på om jeg flytter til Norge snart? Svaret er tja. Jeg har søkt om en 3 måneders postdoktorstilling her ved Wits og deretter har jeg tilbud om å fortsette i en annen postdoktorstilling ved Wits. Så det ser nå ut til at jeg blir her ei stund til!


tirsdag 10. desember 2013

Om verdensbilder og parallelle univers

Aldri før har det vært tydeligere at VG/Dagbladet og jeg lever i parallelle univers. De siste dagene har til og med overgått fotball-VM i 2010.

Utenfor Mandelas hus i Houghton 9.12.2013. Dette er ikke norske journalister. (Tror jeg.)

Tilbakeblikk: Fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Norsk presse sendte sin hær og fikk den ene elendighetsbeskrivelsen etter den andre i retur. I en artikkel fra Dagbladet virker det for eksempel som om tre hvite menn representerer hvites hverdag i Sør-Afrika. Jeg fant dessverre ikke favorittartikkelen min fra 2010 på nettet i dag, så jeg må gjenfortelle historien etter hukommelsen (og du må bare tro meg på mitt ord): Dagbladet ordnet seg med bevæpnet sjåfør under oppholdet, og en dag ble journalisten Morten Pedersen fraktet rundt i Johannesburg sentrum av denne sjåføren. (Joda, sannsynligvis skjedde dette flere dager, men det er altså én dag jeg skriver om nå.) Samme dag gikk jeg til fots i sentrum på vei til og fra kamper vist på storskjerm, og var tilfeldigvis og uten å vite om det i samme område som Pedersen. Jeg følte meg fullstendig trygg, opplevde stemningen rundt meg som svært god og var ikke vitne til et eneste overfall. Muligens takket være det store oppbudet av politi og sikkerhetsvakter som var konstant synlig under fotball-VM. Dagen etter kunne jeg i Dagbladets nettavis lese om det livsfarlige området som deres journalist hadde våget seg inn i, omtrent med livet som innsats. Da slo det meg sterkere en noen gang tidligere at Morten Pedersen/Dagbladets journalister og jeg lever i parallelle virkeligheter. Og de siste dagene har jeg tenkt mye på dette igjen, men denne gangen er det flere som står på den andre siden.

Dette er heller ikke en norsk journalist. Tror jeg.

Da jeg åpnet nettavisene på fredag morgen (6.12), fant jeg ut at Nelson Rolihlahla Mandela, også kjent som Tata eller Madiba, var død. Det var jo trist, men samtidig forventet. Mannen var, tross alt, 95 år og hadde lenge vært syk. Jeg lever i en virkelighet hvor jeg, og alle som jobber sammen med meg, likevel måtte stille på jobb som normalt. Jeg lyttet til radiostasjonen 702 på vei til jobb, og de hadde innringere som fortalte om sine møter med Mandela. Men de hadde også trafikkoppdateringer og sportsnyheter. På jobb gjennomførte vi årets julelunsj, riktignok inkludert ett minutts stillhet, og om kvelden var vi samlet på en restaurant for å markere en kollega som skal skifte jobb. På vei hjem derfra hørte jeg igjen på 702, og igjen var det innringingsprogram. Folk fortalte at de var på vei til/hadde vært i Soweto fordi det var så spesielt at folk danset og sang i gata. Noen snakket også om lørdagens rugbykamper. Og for ordens skyld: Det var hverken synging eller dansing i de gatene jeg kjørte gjennom på vei hjem.

I nettavisen til Dagbladet kunne jeg lese at folk sørger gjennom sang og dans i Sør-Afrika. Og Dagbladet er ikke alene om å melde om sang og dans i forbindelse med Mandelas død. Både VG og Aftenposten er blant mediene som har meldt om det samme. Norske medier lever altså i en virkelighet hvor Nelson Mandelas liv hylles gjennom dans av "alle", mens jeg lever i en virkelighet hvor livet er omtrent som før og ingen har brutt ut i hverken sang eller dans. Med unntak av at noen norske journalister faktisk befinner seg i Johannesburg, virker alt normalt. Jeg vet jo at det er veldig store forskjeller mellom områdene og menneskene i denne byen, og at all dansingen og feiringen kanskje (sannsynligvis) skjer utenfor min sfære. I går var Elise på besøk, og vi bestemte oss for å prøve å oppsøke festen ved å dra til Mandelas hus i bydelen Houghton. For der skulle det etter sigende være mye sang og dans.

Norsk kvinne foran blomsterhavet ved Mandelas hus i Houghton.

Elise og jeg opplevde en virkelighet med vanlig rushtrafikk fra forretningsområder til forstedene hvor folk bor, men også at folk stakk innom Mandelas hus på vei hjem fra jobb. Kvartalene rundt huset var fylt av biler, og det var parkeringsvakter i rene klær med nye refleksvester som passet på disse bilene. Det var plasttoaletter satt opp langs gatene, og det var politimenn og soldater som svirret rundt og passet på. Du kunne få kjøpt drikke, ANC-effekter, og minneprodukter med bilde av Mandela fra gateselgere, og jeg håper jo at noen av disse er de samme som mistet levebrødet da gateselgere ble kastet ut av sentrum tidligere i år. Det var blomsterhav og gudstjeneste og sørafrikanere og journalister. Mange journalister.

Folk feirer Mandelas liv med sang og dans utenfor Mandelas hus.

Hele to personer danset utenfor huset, og det gjorde de på oppfordring fra en journalist. Det var noen som sang, og de var omringet av kameraer og vi kunne ikke se dem. Mange folk var samlet bak en sperring ved inngangsdøra, for der kunne man se den ene kjendisen etter den andre og ta bilder av dem med telefoner og nettbrett. Deretter kunne man sammenligne bilder og diskutere hvem man hadde sett. (Alle kjente igjen Desmond Tutu, men Ban Ki-Moon ble kalt "the japanese guy" av mange.) De fleste vi snakket med håpet å få se Obama. En minnegudstjeneste ble overført på store høyttalere, og folk lo da presten sa man kunne sette seg. (Ingen satte seg.) Og journalistene filmet og tok bilder og ba svarte stille seg ved siden av hvite sånn at de kunne få noen fine bilder og noen ord om hvordan svarte har det mye bedre i dagens Sør-Afrika. På vei bort fra folkemengden ble vi stoppet av en fyr som jeg trodde skulle selge oss noe, men som faktisk var blitt bedt om å kommentere livet etter apartheid foran kamera. Slik havnet også jeg på TV i rollen som hvit sørafrikaner.


Sørafrikansk idyll dokumenteres på TV.
På vei hjem stoppet vi for å spise middag. Parkeringsvaktene utenfor restauranten hadde sine vanlige hullete klær og falmede refleksvester der de stod og hutret på parkeringsplassen i regnet, uten tilgang til varmestuer eller plasttoaletter. Restauranten var full av både svarte og hvite som kanskje var på date, tok en halvliter med en venninne eller feiret en bursdag, og i det ene hjørnet hadde et firma julebord (uten fyll eller støy). Livet fortsatte sin vanlige gang.

Personlige assistenter venter på at kjendiser kommer ut av Mandelas hus, slik at de kan holde paraplyer over dem.

Så dro vi hjem og slo opp i nettavisene, og kunne blant annet lese at folk flokker fremdeles til Mandelas hjem for å synge, danse og hylle ham. (Hvor mange VG journalister skulle til for å jobbe med den saken? Tre. Tallet er tre.) Artikkelen nevner også at VG har vært på Soccer City og valgt seg plasser til minneseremonien som foregår i skrivende stund. Ja, Soccer City, ikke FNB Stadium som sponsoren insisterer å si. Det hører jo med til historien at det ikke er fridag i Sør-Afrika, så jeg er overrasket over hvor mange som kunne ta seg fri for å delta og sitte på de plassene som ikke er opptatt av statsledere og journalister. De av oss som lyttet til 702 i morges, fikk likevel nesten inntrykk av at det var en vanlig dag og kunne høre rapporter om bilulykker som stanset trafikken, om problemer med å komme seg på jobb på grunn av alle veisperrene og om alle trafikklysene som slutter å virke hver gang det regner. Og en rapport om at journalistene på Soccer City var bekymret fordi det bare var journalister på stedet. "Folket", som måtte ta spesielle busser og gå gjennom diverse sikkerhetssjekker, lot visst vente på seg.

Norske kvinner i folkehavet foran Mandelas hus i Houghton.

Mandela skal begraves på søndag (15.12) i Qunu i regionen Eastern Cape. Vanlige folk bes om å holde seg unna begravelsen, men lokalbefolkningen tjener allerede penger på å mate journalistene som har samlet seg på stedet. Jeg lurer jo på om journalistene, både i Qunu og i Johannesburg, reflekterer noe særlig over den svært begrensede og velregisserte virkeligheten de rapporterer fra? Og ja, jeg vet at det finnes reportasjer om forskjellene mellom svarte og hvite i Sør-Afrika. Men hvorfor må alle skrive de samme sakene om synging og dansing (som ikke er så utbredt som man skulle tro)? Selv har jeg tenkt mye på hvorfor min virkelighet i Johannesburg de siste dagene har vært så forskjellig fra VG, Dagbladet og andre mediers. Kanskje er problemet at jeg ikke ferdes i de samme kretsene som journalister?

Flere utenlandske journalister. Ikke norske, altså.

PS! I forbindelse med fotball-VM kom det flere reportasjer om å være turist i Cape Town. Hvis du som leser dette er journalist som skal skrive gladsaken fra Sør-Afrika i 2013, så håper jeg du prøver deg med et nytt tema. Johannesburg har for eksempel Cradle of humankind, rockeklubben The Doors hvor du kan møte sørafrikanere med norske bandskjorter og ølmuseum med flott utsikt over Johannesburg sentrum.